Dag 131. Fremover med håndbrekket på

Vi må jo si at det går fremover. Anders klarer litt mer enn han gjorde for litt siden. Men det går veldig sakte. Det føles litt som å gå i en myr (tror jeg...). Bena føles som bly, og hvert skritt fremover er et slit. Og hvert skritt er veldig kort.

Forrige helg fikk vi et lite tilbakeslag igjen. Anders hadde hatt en veldig god (og aktiv) uke. Kanskje aktivitetsnivået var litt i overkant høyt (?). Uansett så ble han syk. Kanskje av noe han hadde spist, eller kanskje som en reaksjon fordi han var sliten. Det endte med en kveld og en natt med oppkast. Han var forsåvidt fin igjen dagen etter, men kom selv på at vi kanskje burde måle temperaturen. Det termometeret viste, var ikke hyggelig lesning. Vi diskuterte litt frem og tilbake og ble enige om å ta en ny måling en halvtime senere. Da hadde den faktisk gått ned litt. Etter diverse telefonkontakt med Ahus, ble vi enige med dem om å se det an litt. Temperaturen gikk sakte nedover, og søndag kveld kunne vi slappe av litt igjen. Anders slapp antibiotikakur. Eller sagt på en annen måte: Vi slapp en uke på sykehus.

Anders har ikke så mye å gå på i utgangspunktet, så en slik runde tærer veldig på reservene. Det tar tid å komme i gang igjen, og blodprøvene i etterkant bar også preg av at kroppen hadde fått litt juling. Høstferien har derfor blitt litt annerledes enn det han hadde tenkt.

Vi forstår plutselig veldig godt ordtaket "Liten tue kan velte stort lass".

MEN, det skjer jo hyggelige ting også. På torsdag ble Anders invitert av en kompis på tur. De skulle ut i skogen og grille pølser på bål. 4 timer var de borte, og han var storfornøyd når han kom hjem. Anders fortalte om dette til legen på sykehuset, og han skrev straks ut en resept på flere skogsturer (!).

Så da ble det til at vi tok den samme turen om igjen i dag. En flott søndag med bål og grilling av pølser og pinnebrød.



Vi kjører videre, men med en liten følelse av at håndbrekket er på...........

(Av: Atle)