19. september - en spesiell dag

Vi kom hjem fra sykehuset på tirsdag. 11 dager ble oppholdet denne gangen. Blodverdiene til Anders da var vel ikke helt "på plass", men det å komme hjem til egen seng kan også være god medisin.

Vi var inne til kontroll igjen på fredag, og da hadde det skjedd mye. Alle viktige verdier hadde gjort et kjempehopp i riktig retning! Tydelig at infeksjonen hadde sluppet taket, og at benmargen kan jobbe med det den skal. Han tok nye lungetester. Disse resultatene var også fine. Så nå føler vi vel at alt er på rett spor igjen.

Anders sliter litt med at det fortsatt er mange ting han ikke kan gjøre eller være med på, og at det er en del han rett og slett ikke orker. Det tærer på både humør og motivasjon. Da er det godt å få besøk eller dra på besøk til en kompis. Det hjelper veldig.

I morgen begynner endelig hjemmeundervisningen. Selv om Anders har vært flink til å jobbe for seg selv, så blir det noe helt annet når det kommer en lærer. Det blir bra!

Dagen i dag er en veldig spesiell dag for oss. 19. september 2008 kommer vi aldri til å glemme. Anders hadde vært trøtt og slapp en stund. Denne dagen var han hos fastlegen og tok blodprøve. Og det måtte tas en blodprøve til fordi legen ikke helt trodde på resultatene av den første. Etter den andre prøven, var hun ikke i tvil: "Dere skal på sykehuset. Nå med en gang". Og da var vi i gang. Ikke visste vi hvilken kronglete vei som lå foran oss.

To år er lenge, og to år går fort. Vi forstår vel egentlig ikke helt hva som har skjedd i denne tiden. Vi har levd (og lever fortsatt) i en "boble". Det er en "normal" verden der ute som til tider (ganske ofte egentlig) er oss helt uvedkommende og fjern.

Samtidig har vi møtt mange flotte mennesker som vi aldri ville møtt ellers. Vi har møtt et fantastisk helsevesen med stor faglig dyktighet, og en omsorg som er helt ubeskrivelig. Takk til dere alle sammen.

Vi har også møtt veldig mange utrolig flotte mennesker som er våre "kolleger". Og alle de syke barna/ungdommene. De er de tøffeste av de tøffe. Vi skal heller ikke glemme søsknene til de som er syke. Det er utrolig tøft å ha en syk bror/søster og foreldre som ikke alltid er tilstede.

Vi er ikke ferdige med vår kronglete vei enda, men vi håper (og tror!) at vi er ferdig med de aller bratteste stigningene.


(Av: Atle)